Voksesmerter ❤️‍🩹

Den siste tiden har det skjedd store endringer i livet mitt. Min virkelighet har blitt snudd på hodet, og jeg har måttet omprogrammere alt som tidligere har vært min realitet, kanskje til og med identitet. Det er når slike store livsendringer skjer, at man virkelig må finne styrken i seg selv. Jeg har vært igjennom mange prosesser, men det viktigste jeg har lært er at det beste jeg kan gjøre er å ta en fot foran den andre og gi meg selv masse kjærlighet.

Og det høres kanskje litt klisjé ut, men noen ganger må man "miste" seg selv for å finne tilbake igjen til seg selv. Og midt oppe i alt kaoset, så har jeg faktisk funnet en styrke. En styrke som alltid har bodd inne i meg, men som ikke har tatt nok plass i livet mitt. Men etter å ha funnet denne styrken, og etter å ha funnet en mening i det meningsløse, så kjenner jeg meg sterkere enn noen gang. Og jeg følte for å dele dette med dere, i håp om at noen flere kan kjenne seg igjen.

Om sorg:

Sorgen kan være altoppslukende, men den er ikke konstant. Det vil alltid finnes øyeblikk der du kan få hvile, og øyeblikk hvor du kan få kjenne på gnist igjen. Da jeg var ute å gikk en tur her om dagen skrev jeg dette om sorg:

"Sorgen er ikke konstant. Så neste gang det smerter i brystet og sorgen tar over, vit at den ikke varer evig. Den vil alltids komme og gå - helt til den plutselig ikke kommer lenger. Uten at du ga det en ekstra tanke, og uten at du la merke til det - så vil du være fri fra all smerte, og tiden var medisinen som leget alle sår".

Gjennom denne sorgprosessen så har jeg prøvd å hjelpe meg selv på best mulig måte. Jeg har behandlet meg selv som om jeg var min egen mor, og jeg har gitt meg selv de rådene jeg ville gitt til en venn som var i samme situasjon. Er det én person du kommer til å være med helt sikkert for resten av livet, så er det deg selv, og det er så utrolig viktig at du først og fremst gir deg selv den støtten du fortjener og klarer å bygge et godt forhold til deg selv. Det er lettere sagt enn gjort, men å være bevisst på dette er en god start.

Da sorgen har kommet som en bølge og klumpen i brystet har blitt for stor, så har jeg tillatt alle følelser å få lov til å komme opp til overflaten. Jeg har kjent etter, og jeg har latt det få komme. Det siste jeg har hatt lyst til, er å stenge inne og undertrykke følelser - for da varer også sorgprosessen lengre. Å la følelsene få slippe seg løs er den raskeste formen for healing. Og noe interessant jeg la merke til i denne prosessen, er at når sorgen har tatt overhånd og den har vært så altoppslukende - så har jeg lurt på om det noen gang kommer til å ta slutt. Det kjennes ikke ut som at det kommer til å stoppe. Det gjør så vondt, og alt jeg klarer å fokusere på er smerten. Men plutselig så stopper det opp, det kan være etter lang tid, men likevel stopper det opp. Og da er klumpen i brystet borte, og følelsene er ikke lenger i overflaten. Jeg føler meg lettere i kropp og sinn - akkurat som om jeg har gitt slipp og frigjort det som skulle ut, som jeg ikke lenger skulle bære med meg i kroppen. Det er så fascinerende hvordan kroppen vet akkurat hva den skal gjøre for å heale, og alt vi trenger å gjøre er å tillate, akseptere og gi det kjærlighet. ❤️

Det betyr ikke at den ikke kommer tilbake, den kommer jo tilbake i bølger - men den kommer tilbake svakere og svakere og den tar mindre og mindre plass. Og jeg er så glad for at jeg har fått erfare allerede at det blir bedre, for da sitter du faktisk igjen med bevis på at det går over.

Å finne en mening i det meningsløse:

Det andre jeg har lyst til å snakke om handler om å finne en mening. Vi mennesker trenger å finne mening. Uansett hvor vanskelig det er og uansett hvor smertefullt det er, så er det viktig å finne et lys. Selv om lyset kan virke svakt - så trenger du å finne et lite lys helt i enden av tunellen. Vi må bevege oss mot noe - vi trenger å gripe fast i noe. For jeg tror at meningsløshet er noe av det farligste vi mennesker kan kjenne på.

Dette høres kanskje rart ut, men jeg har prøvd å kjenne på takknemlighet i forhold til det jeg opplever. Jeg observerer meg selv og situasjonen min utenifra, også tenker jeg på all erfaring og all lærdom jeg kommer til å ta med meg videre fra dette. Tenk så heldig jeg er som får mulighet til å vokse, og ta med meg all denne lærdommen videre i livet. Jeg kommer til å få en helt annen tyngde i meg selv og jeg kommer til å kjenne meg så mye sterkere når jeg kommer ut på den andre siden. Jeg kjenner meg allerede sterkere.

Og man vokser aldri fortere enn når enn endring skjer så brått og så uventet. Det er nesten som å runde alle nivåene i Mario-kart på en dag. Ikke spør meg hvorfor dette var det første som dukket opp i hodet mitt. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sammenligne sorg med Mario-kart. Uansett, så er poenget mitt at du "levler" opp i så høy fart og hastighet, at du lærer mer i denne korte perioden enn du kanskje ville gjort på flere år. Og når jeg ser på det sånn, ja da føler jeg virkelig på mening. at det finnes en mening med det hele.

"Divine timing" 🌎

Jeg stoler også på at jeg opplever dette for en grunn. Og jeg tror at jeg alltid skulle oppleve dette og ta med meg denne erfaringen videre. Jeg har begynt å stole mer på universet og stole på at "timingen" er rett. At jeg er akkurat der jeg skal være, og jeg henger ikke bak eller foran. Jeg er her, akkurat nå, og det er akkurat sånn det skal være. Jeg kan hele tiden endre min realitet, og jeg må stole på min indre stemme forteller meg hva jeg skal gjøre. Jeg har et mål om begynne å leve mer etter hva som kjennes ekte og hva som kjennes riktig for meg. Jeg har mål og store ambisjoner her i livet, men jeg vet ikke når det vil skje fordi jeg gjør alt i mitt eget tempo. Og når jeg følger denne indre stemmen, så vil plutselig alle brikkene falle på plass.

Reisen er også en del av målet. Vi har en tendens til å tenke at vi hele tiden må strebe etter noe. Og ja, det er viktig å ha mål og drømmer å holde seg fast i. Men det er også viktig å innse hva du har rundt deg akkurat nå, og innse at reisen er minst like viktig som destinasjonen. Og finnes det egentlig en destinasjon? Blir man egentlig "ferdig" med å sette seg mål? Kanskje livet er en reise fra start til slutt? 🌎✨

En god venninne av meg kom over ordet "Pilgrimage" fra en bok som heter Rooted av Lyanna Haupt. Hun legger vekt på at pilgrimsferden handlet vel så mye som selve reisen som destinasjonen, selv om vi i dag tenker at målet er å komme frem. Venninnen min reflekterte deretter rundt at destinasjonen (hvis den finnes) er et resultat av alt som vi har lært veien. Ikke et fast sted vi jobber mot. Er ikke dette vakkert?✨

Og med det sagt, så ønsker jeg deg en fin uke videre. Ta vare på deg selv - vær din egen mor, og vær din egen venn ❤️

Klem fra meg

🥰