Hva skal du bli?

Jeg har lenge reflektert over akkurat dette spørsmålet. Dette er ofte et spørsmål som er en gjenganger under oppveksten og helt til voksen alder. "Hva skal du bli?".

Mange bruker store deler av livet på å finne svar på dette spørsmålet.

Drømmene våre endrer seg

Da vi var små tillot vi oss selv å fantasere og drømme om fremtiden, og svarene endret seg nesten fra dag til dag. Kanskje du ville bli dyrlege, eller kanskje du ville bli profesjonell danser?

Jeg var i hvert fall ganske sikker på at jeg på et tidspunkt ville bli ballerina, og skuespiller, og sanger, eller bo og jobbe på gård..

Mens vi endrer oss, så endrer også drømmene våre seg. Og det er helt naturlig. Vi er i konstant endring. Og dette er utrolig viktig å huske på.

Da vi var små var vi ikke redde. Vi var ikke redde for å velge feil eller være for ambisiøse. Vi var ikke redde for å endre mening. Drømmen din kunne endre seg etter en dag, og da var det også greit. Når var det egentlig vi begynte å bli så redde? Og når begynte vi å tro at vi ikke kan endre mening?

Press og forventninger i ung alder

Jeg har tenkt mye på hva som egentlig forventes av oss i en så ung alder. Etter å ha gått på skole i 13 år av livet vårt, er det ikke så lett å finne ut av hva man vil med det første. Om du så velger å studere videre eller velger å finne deg en jobb.

Jeg føler det blir litt som å kaste dart og se om du treffer. Kanskje treffer du på første forsøk - men da har du flaks. Som regel må man øve seg litt for å treffe blink.

La oss si at du begynner på sykepleierstudie og blir utdannet sykepleier.

Kanskje du liker dette og kjenner at det føles riktig, eller kanskje du kjenner allerede på studieløpet at du skulle ha valgt noe annet. Eller kanskje du jobber som sykepleier i noen år, men etter hvert finner ut at dette ikke er noe for deg. Dette er helt normalt.

Det er sykt at man i en alder av 19-20 år skal bestemme seg for hva man vil og måtte stå for det ene valget. Det er også vanskelig fordi vi som regel vil så mye forskjellig. Du er så mye forskjellig og har så mange ulike interesser og sider av deg selv.

Så klart kan man alltid endre sine valg, og det er ingen ting som står i veien for at du kan endre din egen realitet når som helst. Men poenget mitt er alt dette presset som følger med. Alle forventningene fra de rundt deg, forventningene fra samfunnet, men også forventningene du har til deg selv om å ta det "riktige" valget.

På videregående hadde vi en gjesteforeleser som snakket om videre studier og valg av karriere. Selv om det var ment som en forberedelse for livet utenfor skolen, så fikk vi klar beskjed om at det hastet og at vi måtte bruke mye tid på å finne ut av dette så fort som mulig. Skal det virkelig legges et så stort press på ungdom som ikke en gang er ferdig på videregående?

En ting kan jeg si helt sikkert, og det er at det ikke haster. Du har så god tid. Gjør akkurat det som føles riktig for deg, og finn ut av livet i ditt eget tempo. Vi alle er forskjellige.

Ikke fokuser på hva du skal BLI : Fokuser på hvem du ER

Jeg klarer ikke huske alle gangene noen har spurt meg "Hva skal du bli?".

Jeg har alltid lurt på hva alt dette stresset er rundt hva man skal bli.

Er det sånn at vi fokuserer så mye på alt vi skal bli at vi glemmer alt vi allerede er?

Du er så utrolig mye, og du har så mange egenskaper og styrker som er deg. Du er egentlig mere enn nok kun ved å være deg. Uten å la deg definere av en jobb eller et studievalg.

Jeg synes dette har vært utrolig vanskelig å finne ut av selv. Jeg føler at jeg vil så mye forskjellig og interesserer meg for så mye forskjellig, at det er vanskelig å bare skulle velge å fordype seg i en ting. Og dette tror jeg mange flere kan kjenne seg igjen i.

Jeg har selv valgt å studere psykologi, men jeg kunne også valgt å studere musikk, litteratur, fotografi eller kanskje film og videoproduksjon. Det er viktig at vi ikke glemmer hvem vi er, og alt vi er som utgjør oss. Hvem er egentlig du?

Jeg er også veldig opptatt av at en jobb eller et yrke ikke skal definere hvem du er eller sette en merkelapp på deg. Du ER ikke en sykepleier, men du har valgt å jobbe som sykepleier. Jeg er ganske sikker på at mange allerede har satt meg i en boks når jeg forteller at jeg studerer psykologi, men det forteller ingen ting om hvem jeg er. Det kan kanskje fortelle at jeg er interessert i mennesker og vil hjelpe andre, men det sier ingen ting om alle mine andre egenskaper.

Kanskje vi i stedet for å spørre folk hva de vil bli, heller kan spørre hvem de er og hva de kunne tenke seg å arbeide med?

Avsluttende

Det er viktig å huske på at det barnet som bor inni deg fortsatt kan endre mening og får lyst til å prøve noe nytt, og da er det viktig at du tillater deg selv å la endringer skje. Ikke legg så mye press på deg selv, og ikke la deg definere av et valg du har tatt. Innerst inne vet du hvem du er og alt som gjør at du er deg. Ikke glem at du er i stand til så mye mer enn du tror. Det viktigste du kan gjøre her i livet er å lytte til deg selv og din egen stemme - uten å bli styrt av ytre forventninger. Det er alltid du som sitter på svaret.

Til syvende og sist så er dette ditt liv - og du har utrolig god tid til å finne ut av det.

Det haster ikke. ❤️