Velkommen til "Dagdrømmerne"<3

Hei fine deg<3

Jeg heter Martine, og jeg er såå glad for at akkurat DU er her!

Formålet mitt med "Dagdrømmerne" er å dele mine tanker og refleksjoner rundt livet, hvor hovedfokuset vil være rettet mot viktigheten av å ta sine egne drømmer og lengsler seriøst.

Er klar for å sette dine dagdrømmer til liv?

Jeg ønsker å være en kilde til inspirasjon og motivasjon i hverdagen, samtidig som jeg deler egne historier og tankeprosesser gjennom min egen selvutviklingsreise. Jeg tror virkelig på at det er viktig å dele perspektiver og erfaringer med hverandre, slik at vi bedre kan forstå hverandre og hjelpe hverandre på veien. Vi er alle på vår helt egne unike reise - og jeg hadde syntes det hadde vært helt fantastisk hvis du også vil dele litt om deg selv, hvem du er og dele dine egne refleksjoner under innleggene. Og hvis du kjenner at det blir mye å sette seg inn i, men at du uansett kunne tenke deg å lese og la deg inspirere av innleggene mine, så er du hjertelig velkommen til det også<3

Er du også en dagdrømmer?

Først og fremst, så vil jeg fortelle litt om bakgrunnen for "Dagdrømmerne".

Gjennom oppveksten så har jeg alltid vært litt i mine egne tanker. Noen ville kanskje beskrevet meg som "fjern" eller "ukonsentrert", men jeg ville kanskje heller brukt ordene "reflektert" eller "observant". Jeg har hele livet mitt vært flink til å legge merke til detaljer rundt meg, undre meg over ting og lese både mennesker og situasjoner. Dette er egenskaper som jeg tidligere synes har vært irriterende og litt slitsomt, men som jeg nå ser på som en slags "super-power". <3

På skolebenken så har jeg aldri vært noe særlig rastløs, men jeg har lett blitt distrahert ved å f.eks. se ut av vinduet og drømme meg bort i egne tanker. På et tidspunkt så lurte jeg faktisk på om jeg hadde konsentrasjonsvansker og sjekket meg hos en spesialist, men jeg tror heller at jeg bare er veldig nysgjerrig på livet og undrer meg over mye. Jeg går veldig i dybden av ting og ser situasjoner ut ifra et helhetlig perspektiv.

Litt om min bakgrunn:

Jeg tror at jeg var helt gjennomsnittlig på skolen. Jeg likte å skrive og lage historier, og jeg likte kreative fag, men jeg likte ikke matte og typiske "pugge-fag". Og det var det jo mye av. Men det var ikke før i løpet av de siste årene på skolen, at jeg virkelig gikk på en knekk. Jeg ble utbrent, og bare det å komme seg på skolen føltes ut som en evig kamp. Jeg følte meg fanget i et system, og selv om jeg visste at det var en utvei, så var den eneste utveien å fullføre. Det eneste jeg kunne gjøre var å fortsette, dag etter dag. Dette var også etter at fraværsgrensa var innført. Og skal jeg være ærlig - den dagen jeg fikk vitnemål, så jublet jeg ikke av glede heller. Jeg følte meg så på overtid at jeg kjente at det var på sin plass. Kanskje ikke helt riktig innstilling - men det sier litt om hvor ferdig jeg var.

Grunnen til at jeg nevner akkurat dette, er fordi at jeg tror at mange kan kjenne seg igjen i mye av det samme. Jeg er vel ikke alene om å tenke at mye av skolesystemet er litt utdatert? Dette kan jeg skrive en hel bibel om - så jeg skal holde det kort.

Det jeg prøver å komme frem til med dette er at vi alle er så utrolig forskjellige og unike. Jeg tror virkelig at du som leser dette er her for en helt spesiell grunn, og at dine beste egenskaper og evner er til for at du skal kunne utrede noe meningsfullt her i verden. Jeg har brukt så lang tid på å forstå at mine "dårligste" egenskaper egentlig var mine beste egenskaper - nettopp fordi jeg ikke fikk utviklet og jobbet med det jeg faktisk var god til i skolen.

Jeg er et godt medmenneske, er forståelsesfull og har lyst til å gjøre en positiv forskjell her i verden. Hjelpe andre med å få det bedre. Tenk hvor annerledes det hadde vært å vokse opp hvis vi hadde fått dyrket våre beste egenskaper - og hvis vi hadde lært at alle er unike og er flinke i forskjellige ting!

Jeg skjønner godt at mange er forvirra etter 13 år med skolegang hvis du ikke har fått dyrket deg selv og kjernen av den du er. Også blir du kastet ut i voksenlivet, og skal liksom vite hva du vil, når du i realiteten akkurat har lært deg å gå.

Jeg håper virkelig at dette kan være et "safe-space" for deg hvor du kan få uttrykke deg selv og dele dine egne tanker og perspektiver. Hvor vi kan heie på hverandre og hjelpe hverandre med å finne tilbake til oss selv og hvem vi er. Finne ut hva det er vi egentlig drømmer om. Hva vi er her på denne kloden for å gjøre. Fordi jeg heier på deg. Virkelig. Jeg heier på oss alle.

Jeg håper at "Dagdrømmerne" kan bidra til fellesskap, inspirasjon og støtte - også håper jeg at du velger å tørre å følge dine drømmer, og sette dine dagdrømmer til liv.

Hvis det føles litt skummelt nå, så er dette uansett et veldig fint sted å starte. :)

Tusen takk for at du tok deg tid til å lese, og tusen takk for at du er her!

Velkommen hit, kjære Dagdrømmer<3